Joakim Kosmo (t.v.) har praktisert Kendo i ca 15 år. Sønnen Leon Kosmo (t.h.) har fulgt etter i farens fotspor.
Kendo er en japansk kampsport med ca 10 millioner utøvere på verdensbasis, men som få i Norge kjenner til. Likevel er det stadig flere nordmenn som blir nysgjerrige på sporten. For Joakim Kosmo (48) ble det en lidenskap som har vært en sentral del av livet hans i snart 15 år. Dette er noe sønnen Leon Kosmo (19) er takknemlig for, for om et par uker reiser han nemlig til Sør-Korea for å delta på verdensmesterskap.
For dem som befinner seg midt i en kendo-duell, er det to ting som gjelder: Å klare å treffe motstanderen på definerte treffpunkter med sitt tresverd, samtidig som man skal prøve å unngå å bli truffet selv.

Inn i Dojoen

Mokuso! Roper Leon Kosmo ut i gymsalen. Mokuso er japansk for meditasjon, og alle som er med på kveldens trening setter seg ned i den såkalte seiza-posisjonen. Leggene foldes under lårene, og rumpa sitter plantet på anklene. Hver treningsøkt i Kendo starter slik. I noen minutter sitter elever og deres sensei urørlig, rett i ryggen og med øynene lukket. Det er viktig for å sentrere kropp og sinn, for fysisk og mentalt å komme i den rette modus.

Gymsalen ved Haukåsen skole har for anledningen blitt til en dojo, og nå kan treningen til Oslo Kendo Klubb starte. Gjengen reiser seg, og sensei Joakim Kosmo roper seiretsu! («still opp på linje!»). Først en økt med tøy og bøy for å varme opp muskulaturen. Joakim roper ut noen japanske ord som referer til de enkelte øvelsene, og gjengen bøyer, strekker og tøyer kroppene sine synkront med faste, langstrakte bevegelser.

Kendo betyr «sverdets vei» og er en type fekting med tresverd, en shinai. Kampsporten har røtter helt tilbake til samuraienes tid fra 1500-tallets Japan, og opp gjennom århundrene fram til i dag har kendo krystallisert seg til en sport med en streng og til tider ritualisert form. Veldig mye av det man kan se på som typisk japansk går igjen i sporten, slik som å sitte i seiza, bruk av japanske ord og uttrykk, og roping. Mye roping. Ropingen tjener en viktig funksjon: det hjelper til å stramme inn kjernemuskulaturen, som igjen bidrar til bedre balanse midt i kampens hete.

— Det er jo et par millioner japanere som trener kendo, og de dominerer sporten. Så det gjør jo også at mye av formen rundt det vi driver med, er lagt av japanere. Så vi sitter som dem sitter, vi beveger oss som dem beveger seg, bruker de bevegelsesmønstrene som de er vant med, forklarer Joakim.

Leon Kosmo forbereder seg til sverdtrening. Med beherskede og presise bevegelser tar han på seg rustningen steg for steg. Rustingen i sin helhet kalles for "bogu".

— Man blir aldri for gammel til å denge løs på hverandre med store pinner

Det var mens Joakim Kosmo studerte ved UiO på slutten av 80-tallet at han først oppdaget kendo. Han så noen trente i det daværende idrettsbygget på Blindern og ble veldig nysgjerrig på hva dette er for noe. Han ble så fascinert at han endte opp med å melde seg på et nybegynnerkurs. Men det varte bare et par år, før han falt av. Han fikk barn og prioriteringene endret seg. Det var først rundt 35-års alderen at han gjenoppdaget sporten, da formen begynte å bli dårligere. Joakim innså at han måtte begynne å gjøre noe fysisk. — Så jeg husket tilbake på kendo, som jo var ganske morsomt! Så da startet jeg opp med treninga igjen, forteller han. Det utviklet seg til en lidenskap som har vært en sentral del av fritiden hans i snart 15 år nå. I følge han handler det litt om å lete fram igjen de barnlige instinktene.

— Har du sett en gjeng med små gutter og jenter som drar ut i skogen? Det første de ofte gjør er å plukke opp noen pinner og denge løs på hverandre. Så kendo er egentlig helt naturlig, alle synes det er morsomt, sier Joakim med et smil.

Joakim Kosmo (t.h.) under en drilløvelse sammen med Saikat Kazi (t.v.)

Repetisjon, repetisjon, repetisjon….

Selv om kendo kan virke både eksotisk og forlokkende starten for mange, så er det en sport som krever mye disiplin og målrettet trening for å bli skikkelig god. Repetering av de samme teknikkene er en sentral del av treningen, noe som ofte fører til at mange av nybegynnerne faller av.

Også Leon Kosmo, som begynte å trene da han var 9, hadde litt vanskeligheter med å bli skikkelig bitt av basillen i starten, på grunn av alle reglene og all repetisjonen — Det var flere ganger jeg hadde lyst til å slutte… men det var ikke så enkelt å få til når det var pappa som var treneren, forteller han og ler. Pappa Joakim klarte å motivere Leon til å fortsette, noe Leon er takknemlig for i dag. For i dag ligger nemlig Leon på nesten samme nivå som faren. —Det er vel ikke lenge før han går forbi meg i rangering, føyer Joakim til.

Veien til Sør-Korea

Leon har gjort det bra på mesterskaper både her til lands og i utlandet. I fjor sommer deltok han på EM i Budapest, hvor var han var blant de som representerte det norske juniorlandslaget. Leon gikk til uavgjort mot Ungarn, et av de største europeiske landene innen kendo (nest størst etter Frankrike). Nå står Sør-Korea for tur, hvor Leon skal delta i verdensmesterskapet i Kendo, som går av stabelen 14. september. Så i tiden framover har han full fokus på trening og drilling av teknikker. Heldigvis har Leon lært seg å sette pris på all repetisjonen som kreves for å komme seg fram og langt på sverdets vei.

Denne fotoreportasjen ble produsert i august/september 2018 i forbindelse med studiet fotojournalistikk ved OsloMet.